Ultimate goal weight: XX.Xkg

På ungdomsskolen en eller annen gang skrev jeg en lapp over såkalte “SW”, “CW”, “GW” og “UGW” (gjerne nummerér de to sistnevnte også, om du vil). For de som ikke har forvillet seg inn på de engelske pro-ana-forumene som eksisterer ute i det store internettet, så betyr det følgende: Startvekt, nåværende vekt, målvekt og den ultimate målvekten. Altså. Hva veide jeg før, hva veier jeg nå, og hva vil jeg veie, med tilhørende delmål. Fra nå av vil jeg fortsette å bruke de engelske forkortelsene, for enkelthets skyld. De er tross alt de mest brukte i min spiseforstyrrede hjerne som er vant til å henge på nettforum i timesvis, med et ønske om å enten dyrke eller drepe spiseforstyrrelsen.

Disse post-it-lappene med hvor mange kilo kroppen min veide, har jeg tatt med meg videre i tre flyttelass. Tre flyttelass har de overlevd, og igjen finner jeg de liggende løst og slenge i bokhylla. Jeg skulle bare sjekke hva det var før jeg skulle kaste lappen, men jeg satte meg ned med lappene i hendene. På lappen var det skrevet ned en UGW som er nøyaktig det samme tallet som badevekten viste i dag morges. Jeg har veid så mye som jeg gjør i dag utallige ganger, og jeg har veid mindre. Tidligere var det for langt unna. Jeg kunne ikke sette UGW-en min lavere, fordi det var for mange kilo unna, det virket for fjernt. Kanskje var det tvilen på min egen styrke (sykdommens klør, dette handler ikke om min viljestyrke som menneske, den skal jeg bruke på å komme meg ut av dette helvetet), kanskje var grunnen at det var vanskeligere å sulte seg når man bodde hjemme fortsatt. Jeg trodde liksom ikke at jeg skulle klare det. Så kommer konkurranseinnstinktet inn – noe jeg velger å kalle en avhengighet. Jeg ville se hvor langt jeg kunne tøye strikken. Hvor mye kunne jeg gå ned i vekt?

Det er viktig å presisere at en spiseforstyrrelse ikke handler om viljestyrke, konkurranseinnstinkt eller “flinkhet”, selvkontroll eller noe annet. En spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom, som er slu. Den lurer deg til å tro på at du blir lykkeligere av å bli tynnere, at du blir bedre likt, penere. At folk ser opp til deg, at du kan gå i bikini på stranda uten å bekymre deg. At du er flink hvis du lar være å gi kroppen din det den trenger – nok mat og å få dekt andre basale behov som søvn, omsorg osv.

En spiseforstyrrelse tar kontroll over hjernen din, og det kan være vanskelig å skille mellom hva du gjør fordi DU som person vil, eller om spiseforstyrrelsen egentlig er den som er i kontroll. Gikk jeg den turen i går kveld fordi jeg ville, eller fordi jeg følte at jeg måtte? Lot jeg være å dra ut og spise med venninnegjengen fordi jeg ikke hadde lyst eller var syk, eller var det fordi spiseforstyrrelsen var livredd for hva du kunne finne på å spise?

Min spiseforstyrrelse har vært en berg og dal-bane. Hit og dit, opp og ned. I varierende grad. Og det tror jeg er veldig vanlig. De fleste som har en spiseforstyrrelse er normalvektig. Dog, jeg har vært både undervektig og overvektig som en følge av at jeg har en psykisk sykdom – en spiseforstyrrelse. Det handler ikke om hvordan jeg ser ut på utsiden, sånn egentlig. Det handler ikke om hvor mange kilo vekten viser, selvom vekten kan ødelegge en hel dag for meg om den ikke viser det jeg vil se. Det handler om kontroll, om mestringsstrategier, om selvdestruktivitet og om de underliggende problemene.

Vektnedgangen, som er ett av symptomene på min spiseforstyrrelse, gjorde meg ikke mer lykkelig. Jeg lot være å bade eller vise meg på en strand i nesten ti år, så drømmen om å sprade bekymringsløst rundt i bikini var en løgn. Jeg sliter mer med angst, jeg er mer isolert enn før, jeg har en tilbakevendende depresjon og har per i dag ikke muligheten til å gjøre det jeg har lyst til. Spiseforstyrrelsen har begrenset livet mitt på så mange måter, og det vil ta lang tid før jeg finner en måte å leve uten på. Uten min største mestringsstrategi.

Det er det det er mesteparten av tiden. Jeg hadde aldri fortsatt å neglisjere egen kropp og eget sinn i alle disse årene, dersom det ikke ga meg noe. Selvfølgelig kjenner jeg på gevinster, selvfølgelig får jeg noe ut av det. Problemet er bare at de gode følelsene spiseforstyrrelsen gir meg, er falske – og kortvarige. Hvis man setter hele regnestykket sammen, over år, vil det alltid ende i minus. Ja, spiseforstyrrelsen har en funksjon, men det er ikke verdt det. Absolutt ikke. Alt i alt sitter jeg igjen med så ufattelig mye mindre liv, livsglede og muligheter nå, enn jeg mest sannsynlig hadde gjort uten en spiseforstyrrelse.

Jeg sier ikke at man kan velge om man skal bli syk eller ikke, for det kan man absolutt ikke. Likvel vil jeg påpeke at det er utrolig viktig at du finner noen å snakke med om mat og kropp begynner å bli vanskelig, om du er bekymret for en venninne eller andre ting. Man skal kun holde på gode hemmeligheter, de vonde er til for å deles så man sammen med andre kan finne ut av en måte å håndtere det på. Jeg håper at flere kan sette inn midler til forebygging, oppfølging og behandling innen psykiatrien, for jeg vet hvor viktig det er å komme inn tidlig.

Da jeg i dag fant post-it-lappene i bokhylla var det vemodig, men også overraskende. Overraskende at jeg en gang drømte om å veie like mye som jeg gjør i dag. Nå er min UGW mange kilo unna det jeg selv veier i dag, og på grensen til urealistisk. Det er den samme funksjonen – kanskje det blir bedre da? Kanskje jeg blir pen da? Bedre likt? Flinkere? Ser folk mer opp til meg? Og aller viktigst: Kanskje jeg blir mer verdt som menneske? Forskjellen er, at tre flyttelass og enda flere år senere, har jeg søkt behandling. Motvillig og redd, men planen er å ikke la enda et tiår bli ødelagt av en spiseforstyrrelse jeg i retrospekt ser at har innskrenket livet mitt massivt.

Sett inn tiltak tidlig. Snakk med noen. Det er ikke verdt å tukle med mat og kropp, få heller hjelp til å takle følelsene dine så tidlig som mulig.

Jeg håper at jeg en dag kan finne igjen post-it-lappene, slengende rundt i en eller annen bokhylle, og bli lettet når jeg ser dem. Lettet over at den tid er forbi, og at jeg ikke trenger å vie livet mitt til en psykisk sykdom. At jeg kan se på post-it-lappene og smile over at jeg vant. Vant livet mitt tilbake.

Ett og et halvt år senere er jeg sint, straks ferdigutdannet og med en lang innleggelse på psykiatrisk i vente.

Sinnet dirrer inni kroppen min. Det vibrerer kjernen i meg. Jeg ser for meg striper på lårene. Sebrastriper. At de ser ut som kjøttdeig, så fint noen kalte armene mine for mange år siden.

Til slutt sluttet jeg jo å skjære i meg selv med kniv, saks, skalpell, barberblader – hva enn jeg fant, egentlig. Det er to og et halvt år siden sist, og her sitter jeg og drømmer meg bort om den pausen det ga meg. Egentlig drømmer jeg meg bare bort fra en avhengighet til en annen, her jeg sitter med overspisingstrang og underspisingstrang på ett og samme tidspunkt.

Jeg er så jævlgi sur for at jeg er ferdig utdannet om tre fuckings jævla uker. Da er jeg ferdig med et profesjonsstudie som gjør at jeg kan hjelpe uendelig med mennesker, men først er liksom poenget at jeg skal hjelpe meg selv. Legge meg inn på psykiatrisk avdeling i tre måneder. Jeg drømte i natt at jeg hadde fått et brev det sto at innleggelsen skulle vare i seks måneder og befinne seg på en helt annen kant av landet, men heldigvis var det feil.

Jeg er så sint på meg selv for at jeg går rundt og vil ødelegge meg selv. Jeg vil avvise alle rundt meg. Ødelegge alt som er bra.

Bestemor sender meg plutselig en melding om at hun har sett posten min på Instagram hvor jeg skriver om at jeg er 2.5 år skadefri, og sier at hun aldri har turt å spørre, og lurer på om vi kanskje kan snakke om det en dag. Jeg blir enda sintere.

Sintere fordi familien min ikke vet at jeg fortsatt ødelegger meg selv hver bidige dag, enten jeg spiser for mange eller for få kalorier. Det er jævla selvpining uansett, og hjernen er et komplett kaos med en konstant diskusjon i hodet. Hva jeg skal spise, når jeg skal spise, hva jeg skal handle, hvor mye av ditt og datt, er den og den matvaren greit å spise i dag, eller kommer jeg til å overspise på den? Det jeg ikke overspiste på for en måned siden kommer jeg kanskje til å overspise på i dag, og det jeg ville spise i går er kanskje det minst sannsynlige at jeg kommer til å tygge og svelge i dag. Faens konstante mas.

Det er snakk om at jeg skal bytte behandler. Alle teankene mine om å spørre behandleren fra forrige innlegg ble gjort til realitet, og jeg fikk time bare noen dager senere. Halvannet år senere går jeg fortsatt til denne behandleren. Selvom hun av og til glemmer at jeg ikke kaster opp maten min, glemmer å ringe meg i løpet av uken selvom hun har sagt hun skal gjøre det. Fordi hun kjenner meg bedre enn noen andre, hun er den eneste behandleren som har fått slippe til. Likevel vurderer jeg nå å bytte, fordi jeg står fast. Jeg kommer ikke fremover og det er en evig kamp med meg selv jeg ikke vet om jeg vinner – for hva er det neste? Hva er det neste selvdestruktive jeg finner på for å ødelegge kroppen min?

I morgen skal jeg forsøke å få legen min til å bli med på å slutte på medisinene hun velger å prakke på meg. Jeg har gitt etter for presset og gått mot mine egne prinsipper, noe som ikke føles greit i det heletatt. Jeg orker ikke en dag til på antidepressiva jeg har sagt jeg aldri skal gå på, som ikke engang gir meg ønsket effekt, bare et tomt hode (helt til eksamenspanikken tok bolig i kroppen min). Jeg håper bare helsevesenet kan bevise at det går an å hjelpe meg, selvom legen sier jeg er kronisk syk og behandleren min sier det kommer til å ta mange år – det samme hun sa da jeg kom for tre år siden, til tross for at jeg har oppnådd mye siden da.

Kanskje det beste er å avslutte de nære relasjonene jeg ikke takler. Som kanskje gjør meg dårligere – eller kanskje har jeg godt av det? Det er det vel egentlig ingen som har svaret på, jeg har ikke engang svaret selv.

Annenhver time frister det å stikke av, løpe langt  bort og forsvinne ut av folks minner. Ikke at jeg vil dø – jeg vil så absolutt leve livet. Jeg klarer å fungere i hverdagen og jeg er takknemmelig for absolutt alt jeg har jobbet for, oppnådd og klart å komme meg igjennom i livet mitt, men det er slitsomt å ikke få lønn for strevet helt ennå, fordi noe annet har vokst seg større i stedet, og stiller seg i veien for den friske og gode hverdagen jeg kanskje kunne ha oppnådd til nå.

Kanskje jeg bare skal rømme bort. Jeg forsøkte å bytte te fra lakriste, men det fungerte ikke. Det fungerte ikke å bli overvektig, undervektig eller normalvektig. Det fungerte ikke å se ut som en kjøttdeig eller å kunne skryte av at jeg er to og et halvt år skadefri. Sistnevnte er et betydelig steg på veien, men jeg ser det ikke nå annet enn at fornuften min prøver å rope det. Det kommer ikke frem, for jeg er selvdestruktiv og så jævlig, jævlig sliten.

Hjelp, jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Tydeligvis skal jeg ferdiggjøre studiene mine for så å legge meg inn på psykiatrisk idét alle tror jeg er frisk psykisk og klar for å ta fatt på det langvarige arbeidslivet med en full stilling. De vet ikke at jeg venter på svar på søknadene mine til NAV eller behandling på en avdeling for spiseforstyrrelser. En spiseforstyrrelse jeg ikke har turt å sette ord på eller anerkjenne før det hadde gått seks-syv år av livet mitt med på trening, kaloritelling, spising, underspising – et personlig helvete som fortsatt styrer hverdagen min.

Jeg håper bare at alt arbeidet jeg har foran meg er verdt det. At jeg også kan leve et fullverdig liv bare jeg velger å kjempe fort det på samme måte som jeg har gjort tidligere.

Dere; si ifra hvis dere har tips til hvor jeg kan finne motivasjonen og viljestyrken min, for akkurat nå vil jeg bare ikke ta stilling til alt som skjer fremover.

Til ingen.

Jeg banner stille for meg selv i dét jeg leser hvor mange som får tilbakefall av depresjon. Jeg tygger på en sukkett, og tenker at det ligner på sovepillene mine, bare at de er blå og sukkettene er hvite. Lager meg en kopp lakriste, sikkert nummer hundre og syttisyv, eller noe i den duren.

Hører på skjøre stemmer som synger ord inn i ørene mine, tenker på hvordan det er å se på livet gli forbi når man sitter på bussen, særlig når man sitter feil vei.

Jeg tenker på at jeg ikke vil bli den personen, selvom jeg sitter her, sulten, med en kopp lakriste. Jeg har inntatt et tresifret antall kalorier for ørtene dag den siste måneden, men jeg blir ikke tynnere – jeg blir surere, mister litt vannvekt og ser litt mørkere på verden.

Hva hvis det varer for alltid? Hva hvis jeg er i en evigvarende runddans av tilbakefall – at depresjonen aldri vil gi slipp, at jeg begynner å skade meg igjen, og at livet blir dritt? Er det derfor jeg trenger deg? Er det derfor jeg får dilla når jeg ser at du aldri sender det du skriver, ikke skriver, skriver, ikke skriver, skriver til meg på Facebookchatten? Er det fordi jeg trenger noen som ser, som tar meg imot når jeg faller? Er det bare derfor jeg vil sove sammen med deg, spoone for å føle meg trygg?

Er det derfor jeg tar så godt vare på andre, fordi jeg vil bli tatt vare på av noen når det er min tur til å ligge nede, utslitt, forgrått og blodig?

Er det derfor jeg tenker tanker om egoisme, fettvev og studier? Fordi det ikke enda har gitt slipp?

Er det fordi jeg ikke fortjener bedre, at jeg sitter innpakket i dyna mi, gråtende med en bok om spiseforstyrrelser i hendene mens jeg drikker en kopp te – sulten – at jeg har det sånn her?

Hvorfor kan jeg ikke innse, at alle tankene om å ringe deg, om å sende deg en mail og si at hei, shit, jeg trenger hjelp, at det er smarte tanker? At det er ting jeg hadde anbefalt andre, redd deg selv før det blir verre? At det er en positiv ting at jeg innser at jeg trenger hjelp før jeg har nådd rock bottom, før jeg skader meg selv igjen?

Hvorfor er det så vanskelig?

Nå vil jeg ikke åpne Facebook, fordi jeg vet det står at jeg failet på julegaven deres der fordi dere har induksjonsovn og det hadde ikke jeg tatt høyde for. For at dere sier at jeg ikke kan komme på besøk fordi dere er opptatt.

Er det fordi jeg isolerer meg at du plutselig innser at “jeg har faktisk ikke vært på besøk hos deg på lenge” og forteller meg det på Facebookchatten?

Er det fordi jeg er stygg at du aldri gikk videre på “hei skal vi møtes”-hintene mine?

Er det fordi verden vil meg vondt at jeg sover dårlig, spiser dårlig og har det dårlig, eller er det bare min egen mangel på selvdisiplin og rutiner?

Hvorfor sitter jeg med en bok i hendene, innpakket i dynen min, tedrikkende hvis jeg kunne hatt det bedre? Ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort noe annet, men jeg vet jeg kunne sittet her jeg sitter nå, i samme stilling, med samme te og samme bok, og hatt det mye bedre enn det jeg har nå. Fordi jeg har opplevd det før. Fordi jeg innser at tankene om at ingen liker meg og at jeg har det sykt kjipt er tanker jeg ikke trenger å tenke hvis jeg hadde hatt det bra.

Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg begynne å drikke en annen te.

En liste, en start, et tiltak

Jeg har tenkt over hvorfor jeg putter i meg flere liter is, og jeg har tenkt over hvorfor jeg ikke har startet å gjøre yoga. Jeg har begynt å tenke på en liste over ting jeg vil iverksette i løpet av høst- og vintermånedene. Kanskje for å forbedre selvtilliten, selvfølelsen, for å få bort så mange unødvendige, usunne utgifter som gnager i lommeboka. For å bli kvitt unødvendig stress, og å rydde plass til noe annet enn stress og ukomfortabelhet i hodet, og gi kroppen min mulighet til å gjøre mer enn den ene aktiviteten jeg har gjort i det siste (ligge i senga). Ting som kanskje kan gjøre dagene litt bedre igjen.

Her er en liste:

  • Jeg skal ha prøvd å gjøre yoga (hjemme, på yogamatten min) minst én gang før fredag denne uken. Jeg vet at jeg har utsatt å prøve yoga fordi det betyr at man må være klar over at kroppen din eksisterer, og jeg synes det er ekkelt bare å tenke på hvordan jeg ser ut, er, eksisterer, wobbly wobbly. Nå skal jeg i hvert fall prøve, om så bare en enkel youtubeinstruksjon jeg skal herme etter der jeg ligger og ser dum nybegynner ut på den lilla yogamatten min.
  • Jeg skal kjøpe bare én røykpakke i uken. Jeg tenker hele tiden “Jeg vil slutte å røyke.” Det jeg egentlig legger i det er at jeg gjerne vil spare pengene, men jeg vil kunne ta meg en røyk nå og da. Som en start skal jeg prøve å begrense det til én pakke i uken. En utgift på røyk på 400,- i mnd kan jeg leve med, som en slags overgangsperiode. En start på et litt sunnere lungesystem.
  • Jeg skal begrense inntaket av ferdigkjøpt iskaffe. En start er å bare kjøpe deg kanskje tre dager i uken? Jeg har blitt avhengig av iskaffe fra Tine. Det blir jeg i perioder, men det er jo uhyre mange unødvendige kalorier, satt ved siden av den vanlige svarte kaffen jeg drikker i periodene hvor jeg ikke har dilla på iskaffe. Jeg kan kjøpe det på kafé utenom disse tre gangene i uken, men jeg trenger ikke drikke iskaffe hveeer morgen, når jeg uansett er så trøtt at jeg primært trenger koffein, ikke melk og sukker.
  • Planlegge, begrunne og motivere meg selv for en sukkerfri november. Jeg hadde sukkerfri måned i august, og det fungerte bra. Som vi alle vet er jeg avhengig av sukker, og har en slags form for uspesifisert spiseproblematikk som til tider (ofte) inneholder å spise usunne mengder sukker- og fettholdig mat. I store mengder. Ofte. Det er skamfult, usunt og det skaper en veldig ond sirkel av negative tanker oppe i hodet mitt. Dette vil jeg ha en slutt på. Helst vil jeg permanent la være å spise godteri, is, sjokolade og alt det der, men jeg greier ikke, og jeg er ikke klar for å finne en balanse, slik som alle snakker om. Kanskje det kommer, men akkurat nå har jeg som mål å holde meg unna. For å klare det trenger jeg litt motivasjon og litt tid på å forberede meg, så det ikke skal gå til helvete to timer etter datoen har skiftet til 1. november.
  • Skrive en liste over hvorfor jeg overspiser. Dette sier seg selv. Hvorfor? Når kommer trangen? Hva trigger? Hva vil jeg ha? Hva tror jeg at det hjelper for? I første omgang blir nok dette et privat dokument kun jeg vil ha tilgang til. Skammen står skrevet i panna mi. Det må ta en slutt, og jeg skal enda en gang prøve å gjøre noe med det.
    • Underpunkt: For/imot. Hva er bra med det, og hva er ikke bra? Hvilken liste blir lengst?
  • Skrive en liste over alle jeg skal kjøpe julegave til. Dette er rett og slett for å lette min egen stressa hjerne. Jeg vil gjerne spre utgiftene, og finne ut av julegaver før jeg er dritt lei jul og vil legge meg under dyna og dø frem til første januar. Dette skjer sånn ca i midten av desember, så det er bedre å starte nå enn at ingen får julegaver (selvom jeg har vurdert det som et alternativ også…).
  • Hente en bokhylle fra Finn. For å rydde opp i bøttekottet. For å få det til å se ut som at jeg har orden i sakene, selvom jeg egentlig ikke har plass til alle tingene mine (for det meste maten, bøkene og garnet) på 17kvm.
  • Skrive dagbok. For å lufte tankene, for å unngå skadetrang, for å ikke sprekke av at jeg egentlig ikke snakker med noen sånn på ordentlig, untatt alt jeg sier til S. For å lufte savn og lengsler.

Og med det er jeg i hvert fall ett skritt nærmere å prøve å gjøre noe med min egen situasjon? Jeg tror de siste ukene med meningsløs, overdreven og høylytt klaging endelig har ført til noe produktivt. At jeg måtte klage fra meg, være misfornøyd og synes litt synd på meg selv (noe jeg aldri gjør, egentlig) før jeg kunne komme frem til en begynnelse på en løsning. Baby steps. Kanskje jeg kan finne løsningen helt på egenhånd. Jeg kan fikse dette, kanskje. Jeg skal prøve en gang til, for jeg nekter å gi opp. Jeg vil ha det bra, igjen og igjen.

I fix.
Xoxo, osv.

Jeg er jævlig redd vinterdepresjonen

At jeg skriver her i det heletatt er kanskje et dårlig tegn. Jeg vet ikke.

Kanskje har jeg bare brukt så mye tid på å være redd for å bli dårlig igjen at jeg har blitt det, eller bare inbiller meg det.

Uansett – noe føles feil. Dypt inne i brystet.

Alle skylder på vinteren, på mørket, at de blir “deprimerte”. Jeg velger å sette det i hermetegn, fordi jeg tror mesteparten av menneskene som er vinterdeprimertet ikke har kjent på langvarig depresjon.

Jeg er redd. Redd på grunn av mat, som ble nevnt i forrige innlegg, og fordi det får meg til å føle meg så stygg. Så verdiløs – utseendemessig. Ikke at jeg bryr meg så mye om å se flott og fin ut, men jeg vil lære å tenke at jeg ser _helt ok_ ut. Jeg får lyst til å skade meg selv. Finne frem de flunkende nye barberbladene, syltynne og glinsende. Mens jeg skriver dette innlegget er jeg 10 måneder, 27 dager skadefri.
47 uker, 2 dager.
331 dager.

Det er snart et år. Jeg husker ikke hvorfor jeg skadet meg 2. november 2013, og jeg vil egentlig ikke huske det heller. Jeg husker hvilke arr som er fra den dagen. Jeg husker at jeg tente “dette må sys”, også la jeg meg. Som så mange ganger før.

For, jeg har jo aldri vært ordentlig syk, prøver hjernen min å fortelle meg. Jeg vet det ikke er sant, for friske mennesker har ikke sovet på et rom med gitter foran vinduene og låste dører med personale som passer på deg. Friske mennesker har ikke gått i behandling i mange år.

Men, friske mennesker har sluttet i behandling, og har det bra – som meg. Derfor har jeg ikke “lov” til å falle igjen, fordi, det går jo bra, og alle tror jeg er en solskinnshistorie. Alle relapser rundt meg på Instagram, og jeg er redd for at Oslomørket sender meg rett ned i min mørke hule igjen.

Jeg vil ikke bli dårlig. Jeg er livredd. Jeg vil ikke skade meg selv, selvom jeg har lyst, for jeg har det jo bra?
Jeg liker ikke at det blir mørkere ute, for jeg føler meg ikke trygg i mørket. Jeg liker ikke at det blir mørkt ute, for ingen ser om jeg skader meg, ingen ser at jeg er bandasjert. Ingen kan finne ut av det. My little secret.

Jeg orker ikke det der – all over again.

Redd meg.

Jeg har ikke et problem

Hvorfor sitter jeg her plutselig med to liter is, da? Hvorfor finner jeg aldri balansen? Jeg klarer fint en måned helt uten sukker, jeg klarer å spise kilovis med mat i løpet av kort tid, men jeg klarer ikke finne en balanse. Det blir aldri en balanse.

Jeg er lei.

Jeg er irritert fordi jeg er ikke syk nok til å være syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Jeg gjemmer meg, vil synke inn i vinterjakka og bli der for alltid. Ingen av buksene mine passer, og en kollega sier “så mye du har slanket deg, a!”. Hun er seriøs, jeg vet det er godt ment. Jeg har gått opp mange kilo.

Det gjør vondt å se på bilder, 15 kilo lettere.

Det er vondt å vite at det ikke er frivillig, at jeg ikke vil stappe i meg maten.

Mat virker som en løsning, som en redning fra noe jeg ikke vet hva er, samtidig VET jeg at jeg ikke blir glad om jeg lar være å spise maten, og jeg blir ikke glad hvis jeg spiser alt sukkeret jeg craver.

Hadde vi brukt noe av pengene her til lands fornuftig kunne jeg vært på en dagavdeling, eller døgnavdeling, i en periode for å få styr på kostholdet. For å bryte vanene, for å bli frisk, for å få et normalt forhold til mat. Men her til lands kommer det ikke til å skje før jeg er nesten død – hvis de rekker det før da.

Jeg gråter aldri lenger, men jeg spiser.

Jeg er livredd, sint, full av selvhat og forvirret av min egen logikk.

Jeg er ikke redd for å kjøre bil lenger

Derimot er jeg kun redd for at politiet skal stoppe meg langs veien mens jeg gråter hysterisk.

Tidligere har jeg grått mange tårer i bilen, hikstet etter luft og vært lettere hysterisk fordi det var slutt – jeg skulle kjøre inn i nærmeste trailer. Jeg gjorde det aldri, men jeg fortalte aldri noen hvor ekstremt redd jeg var for å kjøre bil – for hva hvis jeg ga etter og drepte meg selv og andre i prosessen. Eller, enda værre; overlevde.

Ofte har jeg grått i bilen fordi da får jeg fri. I bilen kan jeg sette på høy musikk og gråte, snakke til meg selv og prosessere tankene i mitt eget tempo, helt for meg selv. Det har virket til tider “”terapeutisk”” fordi jeg har fått tid og plass til å føle det jeg faktisk føler. Akuratt nå har jeg ikke grått siden jeg så The Fault In Our Stars på kino. Før det har jeg ikke grått siden begravelsen til Beste, og det gjør meg egentlig litt bekymret. Hva hvis jeg holder det inne og lar det bygge seg opp til en skikkelig episode?

Hva skjer nå? Sørger jeg “i bakhodet”, eller har jeg satt hele prosessen på vent og plutselig får jeg det slengt i trynet en vakker dag hvor jeg bli kjempeleimeg?

Vel, frem til jeg finner ut av det skal jeg kose meg på biltur. Jeg trives med å kjøre bil, og har gjort det de siste 6-8 månedene. Jeg liker å kjøre bil nå, jeg blir glad av å høre på musikk høyt, av alle de fine stedene man ser når man kjører mye og fordi jeg slipper kollektivtrafikk. Jeg slapper av når jeg kjører bil.

Frem til da skal jeg kose meg på biltur.

ENDNOS? Ble “spiseforstyrret” – endte opp overvektig

Ironisk, sant?! Og jævlig, inni helvetes irriterende.
For noen år siden, eller, nå er det en stund siden, kanskje fire-fem år siden begynte jeg å tulle med mat.

Jeg har aldri hatt en diagnostisert spiseforstyrrelse fordi jeg har hatt ekstremt store problemer å prate om noe som har med mat og kropp å gjøre i behandling/terapi. Om jeg ville fått en diagnose hvis jeg ble utredet er jo ikke sikkert, men jeg har vel vært i EDNOS-kategorien. Det har jeg bare innfunnet meg med, selvom jeg sjeldent til aldri snakker med noen om det.

Jeg gikk ned ti kilo og alle maste på meg om at jeg måtte spise. Jeg løy, skippet måltider, så svarte og hvite prikker støtt som det var og kuttet opp kroppen min hvis jeg spiste noe jeg ikke hadde planlagt å spise. Jeg forsøkte å kaste opp, jeg kuttet meg mer og trente mange timer i uka.

Det var ikke det at jeg hadde det så bra, for jeg vet virkelig ikke hva som er verst av å sulte eller å overspise. Det eneste jeg vet er at følelsen jeg sitter igjen med som overvektig er helt jævlig.

Sykdomsbildet mitt har ofte forandret seg, uviklet seg sammen med meg, hva som skjer ellers i livet mitt og min egen holdning til sykdom.

Jeg har arvet mine foreldres kjærlighet til sjokolade, så i en lengre periode overspiste jeg ca hele tiden. Det er som en bryter som skrur seg på, at “Hei, du, nå skal du spise alt du kommer over!”, og det er umulig å stoppe. Jeg husker første gangen jeg gikk uten mat i 40 timer, og jeg husker første gangen jeg satt med et mess av talerkner, tomme bokser og med en eneste tanke i hodet “HVA faen i HELVETE er dette for noe, hvem har spist alt dette her?”. Det var meg, og det er en surrealistisk opplevelse å innse først etterpå at man har trykket i seg masse mat man ikke husker å ha spist. Det ble som en slags transe, en nummenhet – og når følelsen kom tilbake ble det tyve ganger verre fordi jeg ikke klarte å bli kvitt maten jeg hadde spist. Men, likevel fikk jeg en pause.

Jeg har vært i begge ender av skalaen, jeg har vært nær undervektig, normalvektig mesteparten av tiden og nå overvektig.

Jeg tror det er en kombinasjon av at jeg flyttet hjemme fra og var usikker ved studiestart så jeg “”trøste””overspiste mye, og at jeg synes det er ufattelig kjedelig å lage bra mat til én person.
Akkurat nå har jeg stabilisert meg på en vekt som viser overvektig på BMIskalaen, som er usunt og ikke bra for meg, med et veldig varierende kosthold (enten er det usunt fra ende til annen, eller forholdsvis sunt, usunne ting men spiser lite, osv.). Mange alternativer, men her har jeg i hvert fall stabilisert seg.

I behandling har vi prøvd å definere selvhatet. Det er jo derfra det kommer, alle disse spisegreiene. Det kommer av at selvhat, et kjempesterkt har mot meg selv og hvordan jeg ser ut, har tatt alt for stor plass i hodet mitt og livet mitt i alt for lang tid. Det var jo det jeg fikk høre da jeg var liten – at ingen kom til å like meg, og jeg kom ikke til å få noen venner så grusom som jeg er.

Det er jo forståelig at man prøver å gjøre noe med det? Hvis jeg smiler litt mer? Blir litt tynnere?

Men, nå har jeg ligget på den samme vekten ganske stabilt i hvert fall 6-7-8 mnd, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre nå. En ting er sikkert er at jeg må ned i vekt for helsen sin del. Det er faktisk ikke en overfladisk løgn at jeg vil det for helsen, for jeg vet det er usunt og farlig i forhold til risiko for mange sykdommer og plager – det vil jeg ikke.
Likevel. Det har holdt seg stabilt så lenge, og jeg har ikke hatt en så stabil vekt på kanskje fem, seks år. Hva nå? Endrer hele mønsteret seg?

Jeg er ikke like preget av matstyret, men det ER der fortsatt. En av de tingene som henger igjen fra sykdomsbildet mitt. Jeg vet ikke hvor jeg skal, eller hvordan jeg skal gå ned i vekt på en måte som passer MEG.

Frustrerende.
Jeg har hatt litt “”tilbakefall”” i det siste, hvor jeg for eksempel vurderer å ikke gå ut fordi alle må tro at jeg er dritfeit og stygg og at jeg er sinnsykt ekkel. Jeg har tenkt mye på det. At jeg ikke kan gjøre en god jobb fordi jeg er feit.

Så. Noe må jo skje, men jeg trooor ikke jeg har akutte planer om å gå ned 25kg. Men noe. Og det må skje.

Kroppspress og jævelskap. Kunne ønske jeg slapp å forholde meg til det.

Hva nå?

En gang ____, alltid ___ – eller?

Innlegg skrevet for noen uker siden i et svakt øyeblikk. Ett av draftsene jeg snakket om i forrige post. Jeg poster fortsatt her fordi noen ganger trenger jeg å minnes på hvordan det var. Noen ganger tenker jeg tilbake på det – og jeg tenker at det er BRA at jeg kan tenke tilbake, ikke fortrenge det. Jeg har det veldig bra uten medikamentell eller psykoterapeutisk behandling og livet er bedre enn aldri før – det betyr ikke at jeg ikke tenker på hvordan det har vært – dette jeg beskriver under har tross alt vært livet mitt fra jeg var 12 og til jeg var myndig. Det er en hel oppvekst, en ungdomstid, som jeg har mistet til sykdom og fordervelse. Derfor tenker jeg tilbake – noen ganger savner jeg det, men i 9/10 tilfeller er jeg glad for å ha det bra. Jeg er glad nå. Jeg har det bra.

Jeg husker da jeg plaget deg med alle spørsmålene mine via tumblr-innboksen. Jeg spurte. Gravde. Du var min trygge base jeg kunne gå til når jeg var redd. Når du sa “du må dra til legevakten for å sy” og spurte oppriktige spørsmål om hvordan jeg hadde det, og hvor ille skadene var. Du lærte meg sårbehandling og trøstet meg gjennom mine tunge tider.

I kveld savner jeg det. Jeg åpnet iPhoto for å redigere bildene jeg tok i helgen da jeg var på reise. Jeg opplevde ting jeg en gang aldri trodde jeg skulle oppleve. Ting jeg ikke ville oppleve, for jeg ville dø. Jeg savner ikke å være suicidal, suicidalvurderinger og psykiatrisk, men når jeg åpner iPhoto ser jeg utallige bilder av mine egne armer, blodige, oppskårne, ødelagte, stripset sammen, bandasjerte. Hvorfor jeg tok så mange bilder av det? Fordi det var den eneste måten jeg innså hva jeg holdt på med. Jeg måtte se det via et bilde, for jeg hadde ikke friske øyne, de viste meg ikke sannheten.

I kveld ser jeg på det. En dato i 2012 hvor det ser ut som armene mine er dekket i rødmaling. Øynene mine er tomme. Noen lærte meg en ny måte å knyte hengeknute på. Jeg tok bilde av det og sa “Jeg tror ikke jeg er den første personen du burde lære bort dette til”.

Jeg vasket armene. Var livredd for at lillebror skulle komme inn på badet, ettersom jeg ikke hadde nøkler til hverken rommet mitt eller badet – i tilfelle. Mamma visste at noe var på fære, men ikke helt hvor ille. Stripset. Surret på bandasje. Håpet på at det ikke skulle bli betennelse denne gangen.

Jeg husker ikke om jeg fikk halsbetennelse i ettertid. (Jeg har dårlig immunforsvar, så da jeg skadet meg selv mye ble jeg syk med en gang fordi kroppen ikke klarte å kjempe mot de vanlige bakteriene og gro sår samtidig. Jeg fikk alltid like oppgitte blikk fra mamma og legen når jeg atter en gang måtte dra for å få pencilinkur mot halsbetennelsen.)

Bilder fra noen dager etterpå. Ei på skolen så litt av armen min da jeg vasket hendene og sa armen så ut som kjøttdeig.

Jeg var tynnere da. Jeg spiste ikke. Jeg ser tilbake og savner det som faen, for hodet mitt er ikke enig med fornuften om mat og kropp enda, og jeg begynner å lure på om jeg noen gang vil bli det.

Tenker at jeg var penere, fordi jeg jobbet så mye med å holde fasaden oppe. Det ser penere ut på bilder sett bort ifra bildene som ser forbi smilet mitt og genseren min. Eller under strømpebuksen. Nå er det bare aftermath.

Update

Jeg har fullført praksis, selvom jeg sa jeg ikke orket en dag til, og siden da har jeg fått meg tre nye jobber. :))) Arbeidsledig blir jeg i hvert fall ikke.

Jeg har skrevet, lest, strikket, passet hund – akkurat sånn jeg ville.

Jeg er seks måneder skadefri i dag, et halvt år uten å gjøre noen ting. Hurra, det er ny rekord. Hver dag er ny rekord! 

Jeg har skrevet en del drafts her, mest intense, rå følelser som fortsatt finnes et sted i meg, men som vanligvis er godt gjemt og overskrevet av sol og finere ting, heldigvis.